DETTE ER CT -BILDE AV HODET TIL EN UNG MANN PÅ 26 ÅR
TIL ALLE LEGEKONTORER/LEGEVAKTER
-Ta alle pasienter alvorlig
-Bedre å sjekke en gang for mye enn en for lite
-En rask undersøkelse kan redde livet
-Man får bra behandling her i Norge, men viktig å komme dit i tide
-Det er sagt av fagfolk på kreftavdelingen at dessverre er det slik at man ikke blir hørt før det er for sent.
11 Januar 2023 startet en hodepine i høyre side av hodet på en ung mann. Til å begynne med kom hodepinen så forsvant den like fort. Etter et par uker forsvant ikke hodepinen lenger og han ble engstelig. Han fortalte sin mamma at noe ikke er bra med han. Han forteller at han har en intens hjertebank og at høyre arm noen ganger føler seg nummen når hodepinen setter i gang. Han får også frysninger på høyre side av hodet. Han sier også at dette ikke er vanlig hodepine og er redd for at dette er en svulst.
Mamma til gutten bestiller en legetime til han hos fastlegen slik at de kan sende en henvisning til sykehus for å sjekke dette via MR/CT. Han fikk time hos fastlegen som det så fint heter. Det skal nevnes at han har vel aldri hatt en fast lege siden fastlege ordningen ble til. På et legekontor er det konstant nye turnus leger. Ingen vet hvem du er og ingen har noen kjennskap i hvordan man er som person. Om det virkelig hadde vært en lege som kjente til deg så ville de skjønt at dette ikke er en mann som er ute etter å slippe arbeid eller klager for ingenting.
Han møter legen og forklarer situasjon. Denne unge mannen er sjelden syk, aldri vært borte fra skole eller jobb. Han lever et sunt liv uten røyk og svært forsiktig med alkohol. Han har knapt nok vært forkjølet. Legen kjenner på hodet hans og sier at dette ikke tyder på noe blodpropp eller noe alvorlig. Legen kom frem til at han har panikk anfall/angst.
Han reiser fra legen og er litt glad samtidig som han er forundret. Han sier til seg selv at han er ikke typen som får panikk angst. En uke etter undersøkelsen fra legen får han en melding på Helsenorge at alt sto bra til men han burde å ta D-vitaminer. Han handlet inn D-vitaminer men det føltes litt dumt. Ja han har en stressende jobb, men han trives med litt stress. Livet til den ungen mannen ellers er på stell. Han bor sammen med sin kjæreste. De drømmer om eget hus og at begge får 100 prosent stillinger på jobbene sine slik at hus eller egen leilighet kan bli en realitet i nær fremtid.
En uke til går. Han får en følelse at nå skjer det noe han ikke er herre over. Han ringer mor og stefar og reiser dit. Her blir han roet ned med at blodtrykket er fint. Han gjør alt han kan for å ikke få hodepine. Spiser bra, drikker bra og prøver så godt han kan med å holde tankene unna. Noen dager senere da han er alene i huset får han panikk, han griper telefon og springer ut av huset. Han vil ikke falle om alene. Han finner en nabo som tilfeldigvis er ute og måker snø av bilen sin. De blir stående og snakke. Til slutt begynner han å fryse og tusler tilbake til leiligheten sin.
7 mars er han på jobb. Denne gangen forsvinner han mer og mer ut av seg selv. Han tar opp telefon og ringer 113. De ber han kjøre ned til legevakten i Porsgrunn. Det går ikke, han klarer ikke kjøre han er i ferd med å miste grepet om hvor han er. En arbeidskollega kjører han dit. Pulsen hans går litt ned da han kommer seg til legevakten. Det er som om kroppen hans skjønner at nå er han der han må være om noe skal skje.
Legen konkluderer med det samme som fastlege. Det vil si stress på jobben og at dette vil gå over. Det er en fortvilet ung mann som reiser hjem den kvelden.
Dagen etter ringer han sin mamma og forklarer slik han føler seg og at hodepinen blir bare verre. Mammaen går direkte inn på “Helsenorge” og skriver en e- konsultasjon for han. Der skriver han(med mamma) at dette ikke føles som noen panikk anfall og at han forlanger videre undersøkelse av hodet. Hodepinen er på høyre side og er intens. Han vil få sjekket dette ut via MR/CT.
Det tar nesten 2 uker før den blir besvart med at han måtte bestille seg en ny time hos fastlegen om han ønsket en samtale.
Den unge mannen føler at han klager for mye og vil ikke være den som roper ulv. Fra nå av er han tryggest å være i nærheten av sin mamma og stefar som han vet er dyktig i førstehjelp. Der føler han seg trygg. Den 18 mars 2023 klokken 0900 ringte han sin mamma. Stefar henter han da han var meget redd. Det blir målt blodtrykk og blodsukker. Det var bra resultater, men pulsen var veldig høy. Etter noen timer roet han seg litt ned og ble sliten. Han håpet på å få sove litt nå siden han hadde fri fra jobb den dagen.
Men klokken 12.00 ble mor igjen oppringt og han sier at mor må komme umiddelbart og at kjæresten kjører han til legevakten. Kjæresten kjører feil og tar veien til akutten som er bra i dette tilfelle. Han kaster opp i bilen og han nærmest bryter opp døren på akutten der han sakte men sikkert går ut av bevissthet. Mor ankommer minutter etter og ser en som ligger der og ikke snakker. Personale tar de vanlige samtaler med dem som er der. Mors oppfatning er at personale ikke tar dette alvorlig nok. Mor og samboer forteller om hodepinen og de går til slutt med på å ta MR/CT.
Etter det gikk det slag i slag for denne unge mannen. Det gikk ikke mer enn en time før bildene kom opp på skjermen før de kjørte i rasende fart til Rikshospitalet for operasjon. En tumor på 4,5 cm med blødning er så alvorlig at her stod det om livet.
Et kaos av følelser og telefon samtaler tar over for den lille familien som kjører etter i biler inn til Rikshospitalet i Oslo. Mor sitter og stirrer ut av bilvinduet og er ikke sikker på om dette er slutten for gutten hennes. Alle er redde, alle har tanker og alle prøver å tenke positivt med alt det ukjente er bare så mye å fordøye.
Mor og kjæresten får et liten visitt inn til han den kvelden. Men han orket ikke prate og var bare der. Men han viste oss godt at vi var der med å holde godt i hendene våre.
Kvelden blir til natt og det er en ny dag. Ingen får se han før klokken 17.00. Alle vil se han, men han orker ikke å se så mange. Legene sier at det prøver å vente med operasjon til mandag om de har blødningen i hodet under kontroll.
Familien blir tatt med inn på et rom der de viser bilder av tumor og en kirurg forteller om hvorfor det er viktig å vente til mandag. Å få planlagt en slik operasjon godt er avgjørende.
Personalet lover å ringe mor så fort de vet noe om når operasjon blir fastsatt. Det blir mandag og familien er på plass lenge før visitt tid klokken 17.00.
Mor prøver seg på en titt inn på intensiv avdelingen og ser at sengen hans er borte. Mor blir så redd at det går over i sinne. Hun spør om hvor pasienten er blitt av. Ingen vet….
Ingen vet noe, panikken sprer seg i kroppen til mor. Til slutt kommer det 2 sykepleiere og sier at han er til operasjon. Grunnen til at de ikke hadde ringt var at de hadde ringt til feil telefon nummer. For mor der og da var det overhodet ikke en god grunn. Å ringe feil nummer og ingen svar i den andre enden bør være en god grunn til å ringe 2-3 og 4 på liste over pårørende.
MOR OG ALLE ANDRE VENTER PÅ TELEFON ETTER OPERASJON
Det er mandag kveld 20 mars. Telefonen ringer, og det er kirurgen som har operert. Jeg er rett og slett fra meg av redsel av å få vite noe som helst. Ja for jeg er mor og Fred Olliver er min sønn. Fred Olliver har overlevd operasjon og de har fått med seg hele tumoren. Det er ikke skade på hjerne eller synsnerver av hva de kan se til nå.
Jeg aner ikke hva som skjer med meg, men jeg sov den natten. Jeg sover dårlig generelt hver natt med disse dagene nå har jeg sovet hver natt. Jeg blir nesten irritert på meg selv på hvorfor jeg sover nå som jeg burde være våken. Men jeg tror at kroppen var så sliten at jeg bare lot det skje.
Man blir liksom så inderlig glad i noen som redder den man elsker så mye. Hva er vel større en det liksom. Denne kirurgen vet ikke hvem jeg er, men han skal vite at jeg er så innmari takknemlig for den jobben han utførte 20 mars 2023.
Jeg gleder meg så inderlig til å se Fred Olliver men gruer meg også mye. En sykepleier kommer bort til meg klokka 17.00 den 21 mars og sier han vil snakke med mamma. Jeg ser en gutt som er gul og blå i hodet, håret er ikke tatt bort så mye av, men det er masse stifter i hodet hans 44 stk. Pulsen hans stiger når han ser meg. Hva jeg sier, og hva han sier tilbake er jo mellom oss men selv nå har han humor. Han er selvsagt sterkt medisinert, men en ting som er sikkert at her har de ikke skadet noe som helst.
OVERFLYTTNING TIL SKIEN
23 april kommer Fred Olliver med sykebil til Skien Moflata. Han har nå veldig store smerter og det er tøft å se han har det slik. Han blir godt tatt imot på Moflata i Skien og han er veldig glad for å være i nærheten av alle sine kjære. Det er tøft å være Fred Olliver i denne tiden. Det er vondt med lys, lyder og er veldig trøtt, men får ikke sove pga smerter i rygg og hode. Det er trykt å være på Moflata. Der kan han ha sine kjære hos seg så lenge han ønsker. Det betyr mye for han og det betyr mye for oss andre.
HVORFOR TUMOR
Fred Olliver skal gjennom en del MR og CT i dagene som kommer. Det er vondt å ligge, snakke ja rett og slett alt er vondt og det er ikke noe særlig da og måtte ligge i disse maskinene over tid. Vi får vite at Fred Olliver har føflekk kreft (hudkreft). Tumor i hodet er ikke moder tumor. De finner en tumor til under høyre arm og en på hoftekammen. Prøver viser at de er av samme slag det vil si ondartet føflekk kreft. De setter i gang behandling umiddelbart.
HVA NÅ
Hvordan skal man klare å ta innover seg hva som skjer. Meg og Fred Olliver har pratet masse sammen. Livet er jo aldri det man tror det skal være, men jeg hadde ikke forventet dette. Første immunterapi tok han da han gikk med prekestol fra 2 til 1 etg på Moflata sykehus. En skremmende opplevelse første gangen da man ikke aner hva dette går ut på. Jeg satt der med han de 3 timene det tok og vi forsøkte å få tiden til å gå med quiz på telefonen min. Det går tre uker og neste immunterapi er unnagjort. Denne gangen litt mer rutinert og ikke nervene på utsiden av kroppen.
HJEMREISE
Fred Olliver kom hjem 5 april. Det var en overgang så klart med det hadde jeg gått gjennom med han på forhånd at det han gledet seg til fort blir nedtur i begynnelsen. Han og sin vakre, flotte kjæreste er et så flott par. De er to unge mennesker som har fått en kald dusj av ting ikke noen ønsker seg i livet. For hver dag/uke som går trappes smertestillende ned. Ordet kreft blir mer og mer et bleknet ord. Ordet som lyser signal rødt er blitt et ord med en vanlig rødfarge. Etter hvert blir den svak rosa. Kreft vil alltid være et ord man hater. Det er noe i enhver familie. Ingen kommer unna dette ordet. Men det er så mange solskinn historier der ute og det er den vi vil ha.
STOLT
Jeg er så innmari stolt av denne unge mannen som kjemper seg gjennom dag for dag. Jeg er stolt av alle som han har rundt seg. Han har søsken som er der 24/7, en bestemor som var en trygghet under hele oppholdet. En kjæreste som har vært fantastisk og hennes familie har vært der. Han har hatt kompiser som har kommet på dagen når han var klar. Han har hatt hele slektstreet rundt seg selv om han kun har klart å forholde seg til de som er nærmest. Han har hatt arbeidskollegaer som har brydd seg utrolig mye og det har vært et sjokk for alle. Det er venner av mor, far, søsken som alle har fulgt med hans reise denne tiden. Alle har forstått at han har trengt litt ro. Han er jo en rolig gutt fra før. Jeg er evig takknemlig at jeg har vært i nærheten, takknemlig for at meg og Jan er et så godt team og fått denne kabalen til å gå opp. Jan får jo meg på plass om jeg ramler litt ut. Han kjører, bringer, henter og ordner og er roen i oss alle.
VEIEN VIDERE
Jeg er ikke i tvil om at min sønn kommer til å få det livet han ønsket seg før 18 mars 2023. Han vil få et supert liv. Men han vil nok alltid huske og ha i bakhodet hvor skjørt livet er. Jeg skal garantere alle der ute som opplever ting i livet som man ikke er herre over selv vil se livet på en litt annen måte. Jeg sier ikke at man blir forandret som person som: er man nøye så blir man ikke det lenger eller har man ikke likt å lese bøker før så begynner man ikke å lese bøker nå osv. Nei ikke slike ting. Men man blir mer ops på selve livet. De små tingene, de vanlige dagene, være med den man er glad i, spise god mat, nyte, smile og være der man liker seg best og ikke der andre liker en skal være.
Fred Olliver skal nå gå på immunterapi hver 4 uke i 2 år. Hver 3 mnd skal han scannas for å se om tumor i kroppen responder på medisin og krymper. Vi er veldig klare for dette og vet at det er andre medisiner som kan prøves om dette ikke skulle være det rette. Fred Olliver er en gutt som kjemper for sitt liv og har overhodet ikke tenkt at dette skal være et kort liv. Jeg som mor har heller ingen planer om å se på dette annerledes enn han.
Jeg merker at gutten vår er tilbake til hverdagen. Han ser ufattelig bra ut. Jeg måtte selvsagt klippe av håret hans på sykehuset før hjemreise da sveisen liksom ikke var på plass etter en side var barbert. Det var jo litt av et syn da jeg i rullestol og Fred Olliver som hadde vondt for å sitte hang over vasken, men jeg raket av håret. Var jo litt redd for å skade arret. Men han ble så fin så.
Jeg elsker deg sønn
Takk til alle flinke, snille sykepleiere, hjelpepleiere og portører på Moflata Sykehus. Takk til kirurgen som opererte, takk til Kreftleger og kreft oppfølgere som er der i etterkant av hendelsen. Dere skal vite at jeg ønsker dere bedre lønn, bedre arbeidsvilkår, jeg ønsker alle sykehus flere sengeposter, flere ansatte, faste ansatte ja jeg vet ikke annet enn å si at jeg ønsker vårt helsevesen et ekstra løft i stedet for nedleggelser av sengeposter. Man vet aldri når man havner i en sårbar situasjon men når den kommer om du er ung eller gammel må vi sørge for at de som rammes blir tatt vare på.
PS denne historien har jeg fått lov til å legge ut av Fred Olliver selv.
kopiert(Aina Olsen)
Leave a Reply