Israel erobret den palestinske Gazastripen og Vestbredden fra henholdsvis Egypt og Jordan, i krigen i 1967 mot disse to statene og Syria. De hevdet at de handlet, forebyggende, i selvforsvar mot disse statene. Krigen var over, og Israel vant, etter seks dager. Til tross for det, og Israel som senere inngikk fredsavtaler med Egypt og Jordan, opprettholdt Israel kontrollen over de erobrede områdene gjennom en militær okkupasjon – en fortsettelse av bruken av makt som muliggjorde deres fangst – i det som nå har vært over et halvt århundre, til tross for oppfordringer fra FNs generalforsamling om å avslutte okkupasjonen.
Israels fjerning av bosetninger og omplassering av sin militære tilstedeværelse som en del av operasjonen av en land-, sjø- og luftblokade av Gazastripen, samt dens Oslo-avtalebaserte tillatelse av kvalifiserte komponenter av palestinsk selvadministrasjon i visse områder av Vestbredden, utgjorde til syvende og sist en rekonfigurasjon, ikke en delvis slutt, av denne militære okkupasjonen. De fortsatte å okkupere både Gazastripen og Vestbredden, fordi begge territoriene fortsatt er underlagt dens overordnede militære kontroll.
Israels krig i 1967 var ulovlig som et spørsmål om folkeretten om bruk av makt, jus ad bellum—selv, for argumentets skyld, forutsatt at det omstridte spørsmålet om Israels påstand om at de fryktet et angrep fra sine tre naboer, kan ikke stater lovlig bruke makt i selvforsvar forebyggende. Dessuten, selv om det hadde vært lovlig på dette grunnlaget, endte begrunnelsen med Israels maktbruk av de tre statene. Standardbegrunnelseskravene til ad bellum-testen gjelder fortsatt for okkupasjonen som i seg selv en fortsettelse av bruk av makt, og testen ville ikke bli oppfylt.
Uansett, da har Israels maktbruk gjennom okkupasjonen med hensyn til Gazastripen og Vestbredden vært ulovlig siden 1967. Det å akseptere Israels egen (ugyldige) juridiske begrunnelse om at det bare var ulovlig i seks dager, har nå eksistert i femtisyv år. Gitt at det palestinske folket har rett til selvbestemmelse i folkeretten, har Israel vært forpliktet til å avslutte denne maktbruken umiddelbart, og hver dag de har fortsatt, har det vært en ulovlig bruk av makt – en aggresjon – som en sak av jus ad bellum, og et brudd på denne retten til selvbestemmelse. Se her:
https://brill.com/view/journals/pyio/22 ... anguage=en
https://www.ucl.ac.uk/laws/sites/laws/f ... pinion.pdf
https://www.ucl.ac.uk/laws/sites/laws/f ... _brief.pdf
Israels unnlatelse av å avslutte okkupasjonen gir opphav til en rett til å gjøre motstand i folkeretten fra det palestinske folkets side. Dette tilsvarer retten som etthvert folk har til å motstå, og retten etthvert folk med selvbestemmelse har til å bruke makt i selvforsvar mot, retten rettferdiggjør ikke forsettlig målretting av sivile, eller vilkårlige angrep som risikerer å skade sivile, eller kidnapping av sivile, som alle er ulovlige i form av å være utenfor det som er tillatt av retten selv, og også ulovlige som brudd på internasjonale humanitær rett, internasjonal menneskerettighetslov og internasjonal strafferett.
Det er ikke opp til Israel å være dommer og jury i denne rettsprosessen.
I denne sammenheng er det å nærme seg Israels nåværende militære aksjon i Gaza som om det er en isolert hendelse med bruk av makt, og spørre om Israel har rett til selvforsvar i folkeretten som rettferdiggjør denne aksjonen, å fundamentalt feilkarakterisere situasjonen.
Israels nåværende handling er faktisk en rekonfigurasjon av den eksisterende maktbruken de har utøvd, i form av blokaden (med episodisk bombing og landinngrep) og før det med sine opprinnelige tilstedeværelse med militær styrke på bakken, og bosetninger, manifestasjonen hvor de stadig legger til nye virkemidler, argumenter og metoder.
Å si at Israel på en eller annen måte har rett til å gjøre denne nye, forsterkede formen for en eksisterende bruk av makt i selvforsvar på grunn av voldelige handlinger av motstand mot den tidligere formen for samme maktbruk, selv når slike handlinger er ulovlige fordi de målrettet sivile, og/eller vilkårlige angrep som risikerer å skade sivile, og/eller involverer kidnapping av sivile, er sirkulær logikk.
Utgangspunktet for å avgjøre lovligheten av Israels nåværende handling må være den pågående maktbruken som bare er den siste manifestasjonen av, og spørsmålet om den pågående maktbruken var juridisk begrunnet før nylige hendelser.
Israel hevdet aldri engang at de erobret Gazastripen og Vestbredden i 1967 på grunn av slike trusler fra det palestinske folket der. Hvis det ikke var et opprinnelig lovlig grunnlag for å bruke makt, kan det, av den grunn og av andre, ikke være grunnlag for å fortsette bruken av makt som svar på voldelige handlinger av palestinsk motstand mot okkupasjonen.
En begrunnelse for en ny fase i en pågående ulovlig maktbruk kan ikke konstrueres utelukkende ut fra konsekvensene av voldelig motstand mot den ulovlige maktbruken. Ellers ville en ulovlig bruk av makt bli gjort lovlig ganske enkelt fordi de som er underlagt denne makten, gjorde voldelig motstand – som er et perverst resultat av Israels ulovlige maktbruk.
Ingenting av dette betyr at bevisst målretting av sivile, eller vilkårlige angrep som risikerer å skade sivile, eller å ta sivile gisler, er juridisk berettiget; som angitt over er disse ulovlige. Men slike ulovlige handlinger rettferdiggjør ikke, juridisk sett, fortsettelsen og, innenfor dette, opptrappingen, av Israels maktbruk på Gazastripen og Vestbredden, gitt at denne maktbruken er og alltid har vært ulovlig.
Tenk deg, hypotetisk, at ukrainske motstandskjempere satte i gang angrep i Russland som involverte å sikte på sivile, vilkårlige angrep som risikerte skade på sivile og ta sivile gisler. Disse angrepene ville være ulovlige, men det ville ikke bety at Russland da ville få lovlig tillatelse til å utvide sin krig i Ukraina, for å nøytralisere trusselen om ytterligere slike angrep.
For å gi et annet eksempel, i dette tilfellet på noe som faktisk skjedde: I andre verdenskrig teppebombet USA og Storbritannia den tyske byen Dresden, og USA slapp atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Disse handlingene gikk langt utover det som er lovlig rettferdiggjort i selvforsvar når det gjelder nødvendighet og proporsjonalitet. Men de ga ikke på en eller annen måte, av den grunn, Tyskland og Japan en folkerettslig rett til å bruke makt i selvforsvar mot USA og Storbritannia. Det var hendelser med ulovligheter fra de to statenes side innenfor den bredere konteksten der de handlet lovlig i henhold til en rett til selvforsvar som svar på aggresjon fra Tyskland og Japan. Rent juridisk.
Israels forpliktelser i okkupasjonsloven og internasjonal menneskerettighetslov (gjeldende ekstraterritorielt), som styrer hvordan de utøver sin militære myndighet på Gazastripen og Vestbredden, forplikter Israel til å sikre offentlig orden og beskytte menneskerettighetene. Men selv om disse forpliktelsene, særlig de i okkupasjonsretten nærmere bestemt artikkel 43 i Haag-forskriften, en del av okkupasjonsloven -
https://ihl-databases.icrc.org/en/ihl-t ... %20country.
- kan forstås som en generell sak å omfatte en forpliktelse til å bruke makt i okkupert område for å nøytralisere trusler som utgår derfra til den okkuperende statens eget territorium, ville de ikke ha denne betydningen i denne saken, på grunn av et mer grunnleggende rettslig spørsmål. De to områdene av internasjonal lov som er krenket av Israels maktbruk gjennom okkupasjonen siden 1967 – forbudet mot aggresjon i jus ad bellum og loven om selvbestemmelse – har ikke-fravikelig, jus cogens status.
Dette betyr at de trumfer alle inkonsekvente regler på andre områder av internasjonal lov. For nåværende formål er konsekvensen at Israels forpliktelse til umiddelbart å avslutte bruken av makt i form av okkupasjonen, juridisk sett blir behandlet som viktigere enn andre forpliktelser de måtte ha angående opprettholdelse av orden og beskyttelse av menneskerettigheter.
De sistnevnte forpliktelsene kan derfor ikke tjene som påskudd for å modifisere den tidligere forpliktelsen for å gi Israel et rettslig grunnlag for å bruke makt på Gazastripen eller Vestbredden (akkurat som i den tidligere hypotetiske angående Ukraina, Russlands forpliktelser i okkupasjonslovgivningen ville ikke på en eller annen måte tillate de å bruke makt i de delene av Ukraina som de okkuperer for å møte trusler som kommer derfra til dets suverene territorium).
Et ytterligere potensielt rettslig grunnlag for Israels bruk av militær makt i gjennomføringen av okkupasjonen gjelder fredsprosessen mellom Israel og det palestinske folket. Her er det to argumenter som noen ganger fremsettes av Israel og dets tilhengere.
Det første argumentet, som er spesielt for Vestbredden, gjelder Oslo-avtalen mellom Israel og PLO for tretti år siden, som fortsatt tilsynelatende er gjeldende ved at ingen parter i dem har omgjort avtalen til noe annet.
Avtalene har til hensikt å sørge for at visse aspekter av den israelske tilstedeværelsen i det palestinske territoriet fortsetter i en midlertidig periode. De sørger også for en grad av reduksjon fra Israels myndighet i visse områder, og gjør som en konsekvens det mulig for visse selvstyrende palestinske institusjoner å operere i disse områdene, selv om de fortsatt er underlagt okkupasjonen som helhet.
Imidlertid ble avtalen fra PLO til Oslo innhentet av Israel i sammenheng med ulovlig maktbruk, og bestemmelsene i Oslo som påstår å tillate Israel å opprettholde sin tilstedeværelse på palestinsk territorium er i strid med folkerettens selvbestemmelsesrett som har, som angitt tidligere, spesiell jus cogens status (en status som avtalen ikke nyter godt av).
Konsekvensen av disse to faktorene, både hver for seg og sammen, er at, i henhold til internasjonal traktatrett, er de bestemmelsene som påstår å legalisere okkupasjonen i Oslo avtalen ugyldige (selv om avtalene som et generelt anliggende forblir i kraft).
Avtalene gir derfor ikke en gyldig traktatbasert rett fra Israels side til å utøve noen myndighet over Vestbredden, og heller ikke en gjensidig aksept fra det palestinske folket til slik myndighetsutøvelse.
Det andre argumentet er at representantene for det palestinske folket angivelig ble tilbudt avtaler i forhandlinger, som kunne ha avsluttet okkupasjonen, som de avviste. Og at Israel på en eller annen måte kan opprettholde okkupasjonen. Men i henhold til loven om selvbestemmelse, og bruk av makt, er okkupasjonen eksistensielt ulovlig og må derfor avsluttes alene av denne grunn.
Israel har derfor ingen juridisk rett til å insistere på innrømmelser fra det palestinske folket ('land for fred') når det gjelder ting de har lovlig rett til (f.eks. en reduksjon i deres territoriale rett til, på et minimum, hele av Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og Gaza [allerede, selvfølgelig, en drastisk redusert territoriell enhet, omtrent 22 % av det obligatoriske Palestina]) som prisen for å avslutte okkupasjonen.
https://www.nad.ps/en/our-position/bord ... the%20city
Hvis det var annerledes, ville en stat være i stand til å bruke makt ulovlig for å tvinge en annen internasjonal juridisk aktør til å gi fra seg noen av sine juridiske rettigheter.
Det palestinske folket kan fritt gå med på en slags ytterligere kompromiss (utover det faktum at Vestbredden og Gazastripen allerede er mindre enn en fjerdedel av territoriet til det obligatoriske Palestina), men hvis de bestemmer noe annet, er dette deres juridiske rett i Internasjonal lov.
Og under slike omstendigheter har eksistensen av okkupasjonen fortsatt ikke noe internasjonalt rettslig grunnlag. Igjen er den hypotetiske russiske krigen i, inkludert dens okkupasjon (via annekteringer) av deler av, Ukraina lærerikt her.
Den krigen kan bli avsluttet ved en slags territoriell innrømmelse til Russland fra Ukraina. Men når det gjelder folkeretten, er ikke Ukraina på en eller annen måte pålagt å gi en slik innrømmelse som prisen for å være fri fra Russlands krig, inkludert okkupasjon (via annekteringer) av territoriet. De har rett til slik frihet, som dekker hele dets suverene territorium, ganske enkelt fordi krigen (og de påståtte annekteringene de har muliggjort) er ulovlig.
Skaper ikke de foregående konklusjonene en uholdbar og absurd situasjon i folkeretten, hvor Israel ikke har rett til å iverksette tiltak for å forsvare seg mot angrep fra palestinsk territorium, enten Vestbredden eller Gazastripen, selv om slike angrep, som nevnt, er ulovlige i den grad de involverer bevisst målretting av sivile, og/eller er vilkårlige og dermed risikerer skade på sivile, og/eller innebærer å ta sivile gisler?
Problemet er at Israels posisjon i denne forbindelse har blitt skapt av dets egen beslutning, i over et halvt århundre, om å utøve maktbruk over den palestinske Vestbredden og Gazastripen gjennom den lengste i moderne histories okkupasjon av disse territorier, til tross for at dette er ulovlig.
Paradoksalt nok, ved å velge å åpenbart se bort fra overholdelse av internasjonal lov om bruk av makt (og loven om selvbestemmelse), har Israel satt seg selv i en posisjon der de på grunn av dette ikke er i stand til å dra nytte av folkerettslig rammeverk som tillater stater å håndtere visse former for trusler på tvers av suverene grenser.
Ikke bare forringet Israels egen handling folkeretten gjennom et halvt århundre pluss med trassig ulovlig okkupasjon. Ved å gjøre dette opererte de også ulovlig i et territorium som på grunn av denne ulovligheten gjorde de internasjonale juridiske rettighetene ubrukelige, en rett som stater har til å forsvare seg når det gjelder trusler som kommer fra dette territoriet.
Noen i og utenfor Israel har støttet statens kontroll over Gazastripen og Vestbredden fordi de ønsker at Israel skal være suverent over disse områdene, derav den påståtte ulovlige annekteringen av Øst-Jerusalem, og implantering, utvidelse og støtte av jødiske bosetninger over hele Israel og Vestbredden. Innenfor dette hevder noen at Israel har en slags internasjonal juridisk rett til suverenitet over, og bosetting i, Vestbredden og Gaza på grunnlag av innlemmelsen av Balfour-erklæringens forpliktelse i Folkeforbundets Palestina-mandatavtale som styrer det britiske mandatet.
Andre hevder at Israels kontroll over Vestbredden og Gazastripen er rettferdiggjort av sikkerhetshensyn: å forhindre, eller i det minste redusere sannsynligheten for, at en eksistensiell trussel mot Israel kommer fra disse territoriene. Og Israel bør derfor opprettholde denne kontrollen inntil det foreligger en løsning som gir de støpejernsgarantier for sikkerhet.
Problemet er at ingen av disse målene er lovlige i folkeretten.
Den palestinske mandatavtalen ga ikke gyldig grunnlag for en jødisk stat og jødisk bosetning som dekker landet til Palestina-mandatet (det som nå er Israel, Vestbredden og Gazastripen), på grunn av den mer grunnleggende "hellige tilliten til sivilisasjonen" ” forpliktelse i artikkel 22 i Folkeforbundets pakt, en del av Versailles-traktaten, som fastslo at territoriet midlertidig skulle anerkjennes som en uavhengig stat – i realiteten en sui generis-rett til selvbestemmelse (se her)
https://brill.com/view/journals/jhil/25 ... p387_4.xml
Hadde dette blitt implementert for et århundre siden, ville Palestina blitt etablert som en stat, som dekker landet mellom Jordanelven og Middelhavet, for alle menneskene i det territoriet – både arabiske og jødiske palestinere. Det faktum at det ikke ble implementert endrer ikke den rettslige posisjonen som det burde ha vært, og derfor hva som skjedde – etableringen av en stat av og spesielt for jødiske folk som dekker deler av dette territoriet i 1948, via en tvangsløsrivelse fra Palestina-mandatet forårsaket gjennom konflikt og Nakba - hadde ingen internasjonal rettslig basis.
Israel arvet derfor ikke på en eller annen måte en mandatbasert rett til resten av landet utenfor 1948-grensene, siden det ikke var den juridiske fortsettelsen av mandatet, og mer fundamentalt var det ingen slik rett til jødene gjennom mandatet i utgangspunktet.
Det alternative sikkerhetsgrunnlaget for å kontrollere Vestbredden og Gaza har heller ikke noe gyldig internasjonalt rettslig grunnlag. Stater kan bare lovlig bruke makt utenfor sine grenser for defensive formål under ekstremt trange omstendigheter når det er en faktisk eller overhengende trussel om væpnet angrep.
Utover det må de håndtere ekstraterritoriale sikkerhetstrusler ved hjelp av ikke-tvangsmidler. Og uansett kommer trusselen nå, i motsetning til det som ble påstått i 1967, fra personer innenfor det territoriet Israel okkuperer, som nevnt har rett til motstand på grunn av den okkupasjonen. En stat kan ikke bruke makt ulovlig, fremkalle motstand, og deretter hevde at de har rett til å forsvare seg mot den motstanden, selv når den motstanden går utover det som er lovlig i den forbindelse.
Israel utnyttet sin seier i sin ulovlige maktbruk i 1967 for å opprettholde kontrollen over Gazastripen og Vestbredden i over et halvt århundre, for annekteringsformål som er ulovlige i henhold til loven om bruk av makt og retten til selvbestemmelse og/eller for defensive formål som ikke har lovlig grunnlag i folkeretten om selvforsvar.
Det verden er vitne til nå er i hovedsak en ytterligere utvidelse av denne prosessen der Israel hevder rettigheter for seg selv som ikke er akseptert i internasjonal lov. I dette tilfellet avler altså ulovlighet ulovlighet. Konsekvensen av at Israel opprinnelig brukte makt med hensyn til Gazastripen (soldater på bakken og bosetternes tilstedeværelse, senere omgjort til en beleiring med periodiske inngrep og angrep) er at de ikke kan utvide denne styrken til en mer ekstrem manifestasjon uten at dette nødvendigvis er en del av, og dermed tilsmusset av ulovligheten av, den opprinnelige maktbruken.
Ulovligheten av Israels maktbruk i Gaza og på Vestbredden, som et brudd på loven om bruk av makt – og dermed en aggresjon – og det palestinske folkets juridiske rett til selvbestemmelse, har følgende konsekvenser. Israel er forpliktet til å avslutte denne maktbruken umiddelbart – en våpenhvile i Gaza, og en fullstendig avslutning av den bredere styrkeaktiverte beleiringen av stripen, samt en fullstendig tilbaketrekking av sin autoritet på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.
https://www.ucl.ac.uk/laws/sites/laws/f ... pinion.pdf
Fordi denne ulovligheten innebærer brudd på grunnleggende folkerettslige regler som har jus cogens og erga omnes status, er alle andre stater i en spesiell juridisk posisjon, med både negative og positive forpliktelser. De er ikke helt frie i sin oppførsel i forhold til denne situasjonen, som om det kun er Israel og det palestinske folket som har gjeldende juridiske rettigheter og plikter. For det første er de juridisk forpliktet til ikke å anerkjenne som lovlig, eller gi noen hjelp eller bistand til, Israels bruk av makt, inkludert gjennom okkupasjonen, på Gazastripen og Vestbredden. For det andre er de forpliktet til å ta positive grep for å få slutt på den ulovlige situasjonen.
Dette betyr, på et minimum, å oppfordre til våpenhvile, og mer generelt å oppfordre Israel til å avslutte okkupasjonen. For øyeblikket oppfører noen stater seg som om de står fritt til å velge ut diskrete sider ved ulovligheten – vanligvis den påståtte annekteringen av Øst-Jerusalem, og bosetninger på Vestbredden – som de protesterer mot eller i det minste nekter å anerkjenne som juridisk gyldige, mens de forblir taus om, og til og med støtter, andre mer grunnleggende aspekter ved ulovligheten.
Disse distinksjonene har ikke grunnlag i folkeretten. De innebærer faktisk brudd på folkeretten fra slike stater i form av ulovlig støtte og/eller valget om å tie når det er et juridisk krav om å protestere. Statene må innse den mer omfattende karakteren av den juridiske posisjonen de er i, og hva dette betyr for deres politikk, uttalelser og handlinger.
Hvis, som disse statene bekrefter, folkeretten faktisk er lov, så er den per definisjon universelt anvendelig, og ikke bare noe å observere i den grad den stemmer overens med deres politiske preferanser. Hvis dette er tilfelle, står de ikke fritt til å være selektive og anvende dobbeltmoral i grunnleggende saker der alle er juridisk implisert.
...
- Dont die for freedom
- FB_IMG_1705776499543.jpg (57.45 KiB) Viewed 3355 times