DETTE INNLEGGETAV RANDI C SOLHEIM ER I ALLER HØYESTE GRAD LESVERDIG FOR EN HVER SOM ØNSKER EN MERE NYANSERT HISTORIE OM

[Sigve]

DETTE INNLEGGETAV RANDI C SOLHEIM ER I ALLER HØYESTE GRAD LESVERDIG FOR EN HVER SOM ØNSKER EN MERE NYANSERT HISTORIE OM UKRAINAKRIGENS BAKGRUNN.

Bjarne Scheide, det er alltid seierherren som har tolkningsmakten. Enhver som leser grafen over burde forstå hvem som truer hvem militært. De færreste forstår imidlertid at krigen i Ukraina har til hensikt å svekke Russland, som i motsetning til Vest har hatt en positiv økonomisk utvikling etter de ble kvitt Boris Jeltsin som president. Ukraina og Russland fulgte etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 den samme økonomiske kursen. Da Putin ble president i 2000 var Russland bokstavelig talt konkurs. Russland hadde større gjeld til IMF enn det hadde i utenlandske finansielle reserver. Under Putin ble dette endret. Russland gjennomgikk en makroøkonomisk revolusjon og ble en av USAs fremste kreditorer. Det var i forbindelse med bankkrisen i 2008 at USA lovet Ukraina og Georgia NATO-medlemskap. (Ifølge Ukrainas konstitusjon fra 1996 skal Ukraina være nøytralt.) Å splitte Ukraina og Russland vil svekke såvel ukrainsk som russisk økonomi. Finanskrisen i 2008 ble et tilbakeslag også for russisk økonomi, men krisen ble allikevel ikke like alvorlig i Russland som i mange tidligere østblokkland som var blitt medlemmer i EU. I Latvia for eksempel steg arbeidsløsheten fra 13 til 20 prosent mellom 2009 og 2010 med massefattigdom som følge. Det var derfor ingen tilfeldighet av ukrainerne ikke valgte en EU-tilhenger som president i 2010. (Det gjorde de ikke i 2004 heller. Anklagelsene om valgfusk er aldri blitt bevist.) I 2009 lanserte Russland en ny økonomisk plan, som om den hadde lykkes ville gjort Russland til den største økonomien i Europa og verdens 5te sterkeste økonomi i 2020. Det er dette som utgjør en trussel for strategene i Washington. Gjennom å fremme statlig finansierte og ledede prosjekter har russisk økonomi tatt seg opp igjen etter katastrofen på 1990-tallet da økonomer som Anders Åslund og IMF fikk styre utviklingen.