Jeg følte jeg mistet alt. Jeg stoppet å spise, jeg gikk ned i vekt, jeg sov ikke om nettene, skolen var ikke et alternativ en gang. Jeg avviste for kommunikasjon med barneverntjenesten, fosterhjemmet og personell på institusjonen.
Jeg skulle aldri ta imot noe materielt, fysisk eller emosjonelt.
Jeg husker at nettene på Lindøy var utholdelig. Det trigget skikkelig.
Jeg stakk av fra institusjonen midt på natta og tok derfor båten over til Stavanger , bare for å sove hjemme i min egen seng. Å våkne opp å vite at pappa og brødrene mine var der når jeg våknet.
Jeg ville bare bo hjemme. Men uansett hvor mange ganger jeg sa dette,,hvor mye jeg ønsket dette ville ikke barnevernet høre på meg.
Jeg kunne ikke snakke om hvor fint jeg hadde det hjemme eller hvor god og omsorgsfull min far er. Da kjeftet de på meg!
Fordi fosterhjemmet skulle være mye bedre og hadde kompetanse og 10 års grunnskole utdannelse.
Barnevernkonsulent Hege Braseth fra Karmøy snakket så mye stygt og negativt om min far. Men kunne si så mye godt om plasseringen og fosterforeldrene og ville gi et godt inntrykk for det. De mente at jeg burde gi det en sjanse med å tilpasse meg deres krav.
T.O
Leave a Reply