Fri gjøringsdagen 8. Mai.
For første gang flagger eg ikkje på denne dag.
Ikkje fordi eg ikkje vil hedre jobben som vart gjort av dei staute, sterke menn og kvinner i Norge under krigensdager på 40 tallet.
Men fordi eg ser ikkje på Norge som det gode å frie landet å bu i lengere.
Som menneskerettsforkjemper så ser ein så mykje som ligner fra krigensdager, rettere sagt det ligner ikkje…. Det er tatt rett i fra krigensdager og gjennomføres lovelig under statens beskyttelse.
Det gjennomføres menneskehandel gjennom adopsjon og barnevernstjenesten. Det gjennomføres overgrep og overtramp av våre menneskerettigheter kvar bidige dag.
Det er hersk og splitt. Maktmissbruk. Ytringsfriheten knebles.
Det er tortur og korrupsjon.
Også dette Finn me hos politi, nav, psykisk og somatiske helsetjenester, rettsvesen.
Okkupasjonen er her i mange former.
Det foregår tilsynelatende stille og rolig for seg rett framføre nesetippen din, det forgår kvar dag fleire ganger for dagen. Det foregår under tilsynelatende i lovlige former, og det norske folk lar seg lure av flotte tåke taler fra våre politikere.
Skjønna dykk ikkje at dykk blir lurt?
Alt dette som forgår så fint framføre nasetippen på deg, du må da skjønne at det kan også ramme deg svært hardt ein dag?
Og om du ikkje gjør det, så må du se å våkne opp fra sovetåka politikerene deler ut til folket om dagen.
Mennesker flykter fra Norge på grunn av alt dette. Både rike og fattige tar seg ut av landet. Gamle som unge, og ikkje minst barnefamilier rømmer landet.
Det hjelper ikkje å ha ein velferdsstat, så lenge maktbegjær, korrupsjon og overgrep mot menneskerettighetene forekommer.
Da er ikkje 1. mai, 8. mai og 17. mai noko å feire lenger. Desse dagane er blitt til ein vits.
Når grunnleggende rettigheter sakte, men sikkert blir luket bort.
Som dei sa under krigen, (for det er krig nå også sjølv om den foregår i stillhet forløbig)
kjemp for alt hva du har kjært.
Det gjør fleire av oss kvar dag, ikkje for kunn den eine rettigheten om at ein har rett til å elske kven ein vil, men også for alle andre rettigheter me mennesker måtte ha.
Den kampen må ein ta kvar dag, og ikkje berre ein gang kvart år i forskjellige tog folk måtte befinne seg i.
Og vist fanden skal det skytes med skarpt.
Min penn er skarp, det er også mine ord.
Vær glad det berre er med ord, for slik som ståa er så er det fort ein må ta til hardere krutt for å bli hørt og sett for våre menneskerettigheter… nokon har allerde tatt til orde med å tagge ned vegger med sine budskap, samene med sine demonstrasjoner, så får ein vente å sjå kva anna ein måtte ha i ermet for å ta opp kampen yttligere.
Eg og ungane kjem til å reise fra alt ståhei av 17. mai her i Årdal.
Me tar oss inn til Njardarheimr.
Der blir det for å samle opp krefter og energi for å ta fatt på neste steg i kampen for menneskerettighetene våre.
Der kjem me til å leike leikar, spise kaker og is og ja, me kjem til å gå i tog, men ikkje med det Norske flagg i våre hender.
Det som skulle ha vert kjekt å vifte med i vinden, er no meir blitt ein skam plett i Norsk historie.
Me har langt å gå før me kan heise det Norske flagg til topps å være stolte av det igjen.
Våkne opp Norge, og rydd opp etter dykk!
Leave a Reply