heter Ada Sofie Austegard. Det er aldeles forferdelig, for dypere sår går det ikke an å overleve. Men likevel, er det sånn så er det sånn, og er det sånn er også noen nødt til å si det.
For nesegrevene rundt omkring skrubbet nesten søla da riksadvokaten bestemte at Viggo Kristiansen er uskyldig. Frikjenningen røsket et samlet redaktørkorps ut av fordømmelsens onde mørke, og inn i det opplyste faktum at en mann hadde sonet enogtyve år for noe han ikke hadde gjort. Det var ikke måte på hvilken selvkritikk den fjerde statsmakt var villige til, og det var ikke måte på bønn om forlatelse. Løftene om bot og bedring buldret som poteter som renner ut av en sekk, for nå skulle det bli andre boller. Nå skulle det evalueres, nå skulle “læringspunktene” identifiseres, nå skulle det bli bedring over hele fjøla. Aftenposten, VG, dagsavisen, Dagbladet, NRK og TV2 la seg alle langflate, og krøp til alteret for tilgivelsens sakrament. Ja, til og med Fædrelandsvennen, som tidligere hadde ment at de samme anførslene som riksadvokaten brukte til å frifinne Viggo, ikke “flyttet et komma” da Bjørn Olav Jahr anførte dem, bøyde hodet og oppga stivsinnet. For også der i gården skulle blikket rettes innover. De var nødt til å se på seg selv, sa de. Så om å gjøre var det å hindre stivsinnet i å få nytt grep.
Og alt det der digger jeg. Jeg har alltid hatt sansen for de som innrømmer feil. Ja, jeg beundrer dem faktisk. For hvem som helst kan stå med steiner når det forferdeligste har skjedd, mens det skal baller til for å la være og kaste dem.
Det gjelder selvfølgelig institusjonene også. Det er ikke bare enkeltmennesker som driter på draget av og til, politiet gjør det også, og rettsvesenet og pressen. Derfor er intet bedre enn at de som etterforsket feil, anklaget feil og dømte feil i Baneheia-saken, nå går i seg selv. Og det at media, som har som sin kjerneoppgave å gå i andre, går i seg selv de også, er ekstra bra.
For nå skal det letes og granskes og undersøkes over en lav sko, forsikres det, sånn at de velsignede “læringspunktene” kan identifiseres. Og når anledningen en gang byr seg, skal de vise all verden at de er mye mer etterrettelige nå, enn da Viggo Kristiansen ble smurt opp på forsidene, som landets monster nummer én.
Og da må det jo være fantastisk at anledningen allerede er her. For skjebnen har kommet de angrende til unnsetning, forbedringsanledningen ligger der rett foran dem, det er bare å plukke den opp. For hva er det ikke Olav Gunnar Ballo forteller. Han var direktør for Rettsmedisinsk Institutt da det stormet som verst, og var den som 10 år etter fant de 199 bortgjemte reagensglassene, som av slendrian eller motvilje var holdt unna analyse. Og ikke bare det, Ballo forteller også om en ukultur ved instituttet som var så alvorlig at han på et tidspunkt måtte be statsråden om hjelp. For det putret og kokte av mistillit og nettverksbygging, og sentralt i ukulturen sto avdelingsleder Bente Mevåg. Det var hun som var ansvarlig for de bortgjemte prøvene, det var hun som bygde nettverk rundt skyldspørsmålet. Og hva for slags nettverk var det?
Det vet vi ikke ordentlig, og nettopp derfor bør det også være mat for de rødmende redaktører. For ansiktsfargen kan før de vet ordet av det vende tilbake til normalen, hvis de bare tar seg bryet med å grave litt. For medlemmene av avdelingslederens nettverk var ingen hvem-som-helst. De pleide å gå rundt med en blå dusk i krøllene sine, forteller Ballo, og kalte seg selv for “heksene”. Selv måtte han ta repern da sjefsheksa brukte nettverksmakt for å bli kvitt ham. Så stor makt hadde de.
Og denne lissepasningen får altså de angrende redaktørene helt gratis. Det som gjenstår er bare å storme inn i bakrommet og lage mål. For her lukter det scoring lang vei. For hva for slags nettverk var egentlig dette? Hvem besto de av, hvem hadde de makt over, og hvilken innflytelse kunne de øve på etterforskningen? Hadde de tilgang til beviser? Hvor greit er i så tilfelle det? Og sist, men absolutt ikke minst; hadde hekseflokken forbindelser til Stine Sofie-stiftelsen? For hva skal vi egentlig tenke om det Bjørn Olav Jahr har gjort et poeng av i sin bok, at Ada Sofie Austegard i mange år har hatt påvirkningskraft som en justisminister, hvis også hun var en av dem som gikk rundt med blå dusk i luggen sin? For det er et faktum; i Ada Sofie Austegard har forvaringsinstituttet hatt en av sine ivrigste og mest profilerte talspersoner her i landet. Og hvor greit er det hvis hun var en “heks”?
Her er det så mye å krafse i, og så mye som må frem i lyset, at jeg tar det som den mest opplagte selvfølge at de angrende redaktører nå kjenner sin besøkelsestid.
I motsatt fall vil de stilltiende akseptere at en elefant er i glasshuset. Og da hjelper det ikke om elefanten er såret, for en elefant er nå engang en elefant, uansett hvor dypt såret er. Og med en sånn trampende rundt i butikken, risikerer vi at alt går i tusen knas.
Så skjørt er det nemlig, rettshuset vårt.
Leave a Reply