Å TALE, ELLER IKKE TALE. DET ER SPØRSMÅLET
På rekordtid har vi havnet i en tilværelse der vi får problemer, enten vi velger å tale, eller holde kjeft. Dette er det sikre tegnet på et usunt, tyrannisk samfunn.
Tausheten gjør det mulig å late som vi ikke har en mening, eller lyve for oss selv og andre.
“Bevare husfreden” ville en god gammeldags husmor ha sagt, mens hun solgte sjelen sin.
Å tale fritt, eller mer konkret, – å si sannheten høyt, fører til andre problemer. Det kan være tap av familie, vennenettverk og til og med jobb. For ikke å glemme hets vi kan bli utsatt for, – hvilket er noe man kan få kjenne på virkningene av, også når tankene man tier om angripes.
Poenget er at enten vi velger å tale, eller holde kjeft, er det vi selv som velger hvilket sett problemer som er å foretrekke.
Det burde absolutt ikke være nødvendig å bli stilt overfor slike valg, men her er vi altså. Og valget blir vanskeligere og vanskeligere for hvert direktiv som utstedes.
Det mest aktuelle nå om dagen er at det er verboten å si at menn som kler seg ut som kvinner, ikke er kvinner. I tillegg er det ikke lov til å si at vaksinene ikke virker, at de i aller høyeste grad kan være både farlige og rett ut dødelige. Det er ikke lov til å si at havet ikke stiger når det ikke gjør det. Vedtaket om at vindturbiner er både miljøvennlige, virksomme og lønnsomme er … eh, vedtatt. Sensur er flott og fremmer demokrati. Våpen er veien til fred – haugen av absurditeter og åpenbare løgner og bedrag, vokser hele tiden. Og den vokser fort.
Med andre ord: Den klissnakne keiseren bærer vakrere og vakrere klær for hver dag som går.
Friheten vår krymper proporsjonalt med keiserens understell da gutten ropte at han var naken, og i samme tempo. Men politikere, hovedstrøms-journalister, helsemyndigheter og andre maktmennesker sprader rundt og blotter seg, vel vitende om at det er godt betalt å gjøre så. Bokstavelig talt.
Hvis du vurderer tale er det lurt å ha en back up plan. Vil jobben din være truet? Er det mulig å få en annen jobb? Vil du kunne få nye venner hvis du mister de du har? Og hvordan vil det påvirke forholdene i familien?
Vår familie er delt i to leire. Den regimetro leiren og oss andre har inngått våpenhvile og bestemt at vi skal være glad i hverandre på tross av uenigheter, og at de nakne folkas eskapader ikke skal snakkes om oss imellom. Ikke en ultimat løsning, men så vidt levelig, enn så lenge.
Jeg vil iallefall kunne beholde en av jobbene mine der jeg har en sjef som ikke ville ha sparket meg, uansett.
Den mest innbringende jobben min som forfatter er definitivt i fare. Forlagene er jo blodrøde. Mens når det kommer til en liten tredjejobb jeg har for adspredningens skyld, er jeg usikker.
Bare tenk at det skal være nødvendig å vurdere slike ting! Men man selger ikke skinnet før bjørnen er skutt. Eller?
Charter-Svein er en av de som solgte bjørnen med hud og hår lenge før den var skutt. Typisk for han, kan man si. Hver eneste dag roper han ut at det var verdt det. Noen hyller ham åpenlyst. Andre håner ham. Men det er trolig mange flere som i all hemmelighet beundrer motet hans.
Jeg husker tilbake til den gangen jeg gjorde noe lignende. Alt jeg ville med livet mitt var å skrive. Jeg visste det allerede da jeg var åtte år gammel. Men drømmer var for dårer og velbeslåtte i min ungdom. Vi måtte ut i jobb og forsørge oss selv.
45 år gammel satt jeg i en lederstilling. Et resultat av hardt og målbevisst arbeid. Og det slo ned i meg at hvis jeg noen gang skulle oppfylle drømmen min så måtte jeg begynne.
Jeg hadde vært fattig før og tenkte at det ikke var så fryktelig farlig. Iallefall ikke her i Norge hvor vi har lov om sosiale tjenester. Jeg ville få mat, klær og et eller annet tak over hodet. Så jeg ringte toppsjefen og sa at jeg hadde sluttet. Deretter satte jeg i gang med å skrive.
Misforstå meg rett. Jeg oppfordrer deg ikke til å gamble med tilværelsen din ved å tale Roma midt i mot. Eller, jo, jeg gjør kanskje det?
Faktum er at vi står midt i en humanitær katastrofe, forårsaket av eksperimenter med virus og gen- manipulerte, livstruende vaksiner, falske dommedagsprofetier, løgner om kjønnsidentitet, ødeleggelse av familien og grunnverdier, og forestående økonomisk kollaps.
Du og jeg har kanskje unngått de verste virkningene hittil. Iallefall er det virkninger vi til en viss grad har kunnet leve med så langt. De svakeste i verden og midt blant oss rammes mye hardere. Nok et faktum hovedstrømsmediene holder skjult.
Så hva gjør vi?
Problemet er at det er så vanskelig å begripe alvoret når det ikke regner bomber i hodene våre. Samtidig burde det være nok til å fatte alvoret når en slags “regjering” vi knapt hadde hørt om kunne bestemme at vi ikke kunne gå ut døra, og at vi måtte la oss injisere med et for oss ukjent stoff for å kunne sitte ved dødsleiet til foreldrene våre, eller reise på hytta.
Er det ikke nok snart?
Hilsen Bestemor
Leave a Reply