Jeg hørte dødsskrik fra naboavdelingen på nettene. Fortvilt jamring og hjerteskjærende rop om hjelp på kvelden. Senere ble det stille, kun avbrutt av lyden fra ambulansene som jevnlig var innom avdelingen og rygget inn foran kjelleretasjen. De løftet inn bårer, stengte bakdørene, og kjørte rolig avgårde igjen.
Jeg lå på rommet i enden av gangen på lukket avdeling A1, Sanderud, august 2008. Hadde nettopp blitt innlagt for andre gang på 2 uker.
Det første sykehuset, Blakstad – som jeg godtroende forventet ville hjelpe meg til å få etterlengtet søvn etter min spirituelle oppvåkning hvor jeg ikke hadde hvilt skikkelig på 3 uker, var mer interessert i å eksperimentere med min hørsel og evne til å fange opp høye toner/frekvenser (styrt av en operatør med øretelefoner som satt like utenfor rommet mitt foran et instrumentpanel), og forgifte meg via vannet på badet med kjemikalier som gav kraftige utslett på armer, ben og ansikt.
Det var da jeg innså at dette ikke var et godt sted, og at de ville komme til å ta livet mitt. Gjorde et panikkfylt og nytteløst forsøk på å rømme, før jeg ble reimet til belteseng i stående posisjon og fikk injisert tre giftsprøyer med et par timers mellomrom etterhvert som jeg våknet, som gav eksplosiv smerte i brystet, første gang på høyre side, deretter midten og etter siste sprøyte, hjertet. “Det er nå jeg dør, det er det jeg gjør”, sa jeg fra dypet av meg til personalet på 3-4 som sto foran sengen. Overlegen bare smilte forsiktig mens hun så meg i øynene, før jeg sovnet inn.
Opplevde at jeg ble forsøkt tatt livet av og overlevde kun ved mirakel. Et familiemedlem sto utenfor og ble nektet adgang; “han er for syk til at du har godt av å se ham slik”, var begrunnelsen. Ble utskrevet etter en uke forutsatt at jeg signerte på at jeg ikke ville komme til å klage på behandlingen. Jeg sa til ansvarlig overlege at jeg så på dem som engler. Det jeg ikke sa var at jeg hovedsaklig mente dødsengler.
Den første dagen på det andre sykehuset, Sanderud, hadde psykiaterne problemer med å diagnostisere, ettersom jeg snakket klart og ryddig for meg og forsto hva de fisket etter for å anholde meg. Min mentale og spirituelle helse var på topp på denne tiden etter min selvrealisering, og min livsglede så ut til å provosere behandlerne. De var åpenbart mer opptatt av å finne feil, enn å bli kjent og søke å forstå meg.
Morgenen etter ble jeg gitt en pille Zyprexa. “Er jeg på tvang nå?” Spurte jeg. Ja.. var svaret. Jeg skulle aldri ha godtatt, for en time etter, når dopet slo inn.. ble det fullstendig røre, som om det var tømt lim i hjernen. Og nå tok sykehuset meg inn til “avhør” hos ny psykiater og en taus assistent (“miljøterapeut”). Dopet fungerte som sannhetsserum, og ordene ble som dratt ut av meg av den klarsynte og telepatiske assistenten. Hun bare smilte mens blikket var festet i taket dypt konsentrert da jeg spurte hva hun gjorde med meg. Hun var inne i hodet mitt.
Psykiateren fikk etterhvert ned på papir at jeg driver med healing og ‘kanalisering’. Han noterte ivrig, godt fornøyd. Nå utfylte jeg kriteriene for å bli holdt på tvang i 3 måneder, ettersom åndelighet og spirituell praksis blir ansett som “magisk tenkning” og “vrangforestillinger”, tilhørende sekke-diagnosen “schizofreni”. Heksebrenningen kunne begynne.
Jeg krevde å få se notatene, men legen bare reiv til seg notatblokken og hastet ut med et lurt smil. En av dagpleierne sto ved døråpningen og påpekte at jeg faktisk hadde rett til å se hva som var skrevet. Psykiateren småsprang avgårde. Jeg så ham aldri igjen.
Jeg ble holdt på det første rommet i korridoren i flere dager. Kraftig neddopet jobbet kroppen hardt med å rense ut giften. Forlammet av overdoseringen lå jeg som limt til senga og badet i svette og urin. De hadde gitt meg dobbel dose i forhold til anbefalt for min vekt. De senket doseringen først etter 3 uker etter å ha ignorert både meg og min families klage på dette. Overmedisineringen tjente sykehusets formål i “behandlings”-programmet jeg skulle gjennomgå – også over 3 uker.
På neste rom, nr 2, begynte den rituelle mishandlingen og voldtektene. Her våknet jeg en dag med smaken av såpe og avføring, ikledd en rød t-skjorte som ikke var min. Jeg så meg i speilet, og forsto at de hadde gitt meg “dyrets” aspekt. Var ikke lenger den samme. Følte meg tilgriset og skitten. Gulvet var innsmurt med avføring. Spurte om de kunne vaske rommet mitt, men fikk til svar: “Du får vaske bort skiten din selv”. Nattevaktene med flere, 12 totalt, hadde utført en offer-seremoni av seksuell mishandling og sjelelig tyveri. Dette var del av det systematiske programmet.
Naboavdelingen som etterhvert var dødsens stille, var etter det jeg forstår en avdeling for rene avretninger. På min avdeling var det forskning på evner, plyndring av sjelebiter, usynlig mishandling og ødeleggelse som gjaldt. Eneste grunn til at jeg fortsatt lever er at jeg har jobbet jevnt med selvhealing og sjele-henting fra utskrivelse til den dag i dag. Likevel, etter 15 år er jeg fortsatt ikke den samme.
En middelaldrende mann ble geleidet ristende og skjelvende ut fra rom nr. 3 av to nattevakter. Det var der de utførte elektrosjokk, og snart ble det min tur.
Giftmedisinene gav meg kroppslig uro og søvnproblemer. Nattevaktene spilte kort, og jeg spurte om jeg kunne få bli med. Ble nektet dette og bedt om å gå inn igjen på rommet. Gikk ut igjen en andre gang, da de advarte om at det “blir sprøyte i baken” om jeg ikke holdt meg på rommet. Gikk etterhvert ut igjen en tredje gang, og da reiste de seg, hentet flere menn og kom gående mot meg mens de ble enige om hvem som skulle gå i clinch.
Våknet etter en dag eller to, på rom nr 4, med en ekkel smerte i hodet og pannen. Elektrosjokkene var utført, i tillegg til ulike ritualer for sjeleplyndring. All selvfølelse og identitet var borte, og det var helt tomt innvendig. Jeg opplevde det som at livet mitt var over, og anså det som helt rasjonelt og naturlig å avslutte det hele. Smelte derfor hodet i betonggulvet. Dagskontakten min kom inn, og jeg spurte henne hva de hadde gjort med meg. Hun visste ikke. Jeg sa, “de har tatt fra meg renheten”. Forutsetningen for liv.
Jeg har aldri vært i nærheten av suicidal verken før eller siden. Når det er sagt, og apropo alle selvmord i psykiatrien, hva er selvmord og hva er mord når man allerede er tatt livet av?
Husker godt at jeg gikk ut døren med krummet rygg og bøyd hode. Følte meg mindre enn et kuet barn, og bukket til personalet med foldede hender mens jeg sa “takk, takk, tusen takk.” for det minste. Etter flere år med selvutvikling hvor jeg endelig følte bredden av min sjels spontane glede, latter, humor, kreativitet og integritet, var jeg nå redusert til å ikke lenger føle. Noen dager senere fikk jeg besøk av min mor, klamret meg til hennes hånd for å kjenne nærhet og varme, men følte ingenting. Kunne like gjerne holdt i et møbel. Livsenergien og kjærligheten som jeg tidligere kjente meg oppfylt av, kunne jeg nå bare såvidt ane som en ørliten gnist i midten av mitt bryst. Følte meg i det hele tatt avskåret fra alt liv, både i meg selv og utenfor.
Voldtektene på nettene fortsatte, av den nekrofile anestesi-sykepleieren som hadde innledet et forhold til min kropp. Lukten av ham sitter. “Behandlings”-programmet på skjermet avdeling var nå over, og jeg ble kort tid senere overført til åpen avdeling på samme sykehus.
Kuttet ut “medisinene” tvert etter utskrivelse, trappet ned over en uke, og den dype depresjonen veltet frem fra 3 måneders kjemisk undertrykkelse av alle traumer som jeg ble påført i behandlingen på sykehusene. Følte sterkt at jeg hadde absolutt ingenting å leve for lenger. Tomheten var total. Hadde blitt redusert til en skygge av den jeg var bare 4 måneder før. Jeg vurderte aldri selvmord, siden jeg ikke identifiserte meg med depresjonen, og vet at depresjoner går over etter at emosjonene er prosessert. Men jeg har full forståelse for alle som ikke ser en annen utvei etter å ha mottatt lignende behandling, og i tilfeller hvor man over flere års medisinering har opparbeidet et lass av ubearbeidede emosjoner.
Aldringsprosessen var igangsatt for fullt etter utskrivelse. Håret var blitt tynt og mistet farge. Ansiktet mitt var ikke til å gjenkjenne, ansiktsdragene var borte med identiteten. Allmenntilstanden og vekten stupte til jeg var skinn og bein, og jeg måtte legges inn på somatisk sykehus hvor jeg på et skjebnesvangert tidspunkt måtte kjempe imot den gode følelsen av å være nærme døden da min slitne og mishandlede kropp lengtet etter evig hvile. Min vilje til å leve vant over kroppens ønske om å dø. Fortsatt jobber jeg med å gjenopplive kroppens celler og funksjon, 15 år etter.
Jeg er trolig den eneste som fortsatt er i live etter tilsvarende behandling på A1, Sanderud, og en av de svært heldige som ikke endte opp på psykiatriens ulne statistikk på selvmord og “dødsårsak ukjent”. Det skjer ca 300 angivelige selvmord årlig under og rett etter psykiatrisk behandling i Norge.
Men hva er selvmord og hva er mord?
Og hvor mange dødsfall i psykiatrien er mord?
Hvorfor stilles aldri disse spørsmålene?
Pårørende og etterlatte fortjener redegjørelse, og et svar.
Gaute Bjørdal Kirkreit
Leave a Reply